Emmas historie om å utvikle mot. I en liten by vokste Emma opp som en stille jente, alltid redd for å trå feil. I barnehagen var hun tilbaketrukket og bekymret for å gjøre noe galt. Men da hun begynte på skolen møtte hun en lærer som så henne og ga henne annerkjennelse for den hun var. Denne læreren hadde skjønt noe viktig, han bygget først et godt fundament med barna. For å kunne vite hvilke verktøy hvert enkelt barn trengte for å bli trygg og utvikle seg, valgte han å ha fokus på relasjonsbygging med barna. Med hjelp fra læreren sin begynte Emma å utfordre sin egen usikkerhet. Gjennom ungdomsårene utviklet Emma gradvis motet sitt. Hun deltok i aktiviteter som skremte henne, talte foran klassen og tok initiativ i sosiale settinger. Selv om hun fremdeles følte på usikkerheten, husket hun på en setning fra den gamle læreren sin: «Det fins ingen feil Emma, alt er bare erfaringer» Han hadde forklart henne at når vi gjør en «feil», er det en gave. For da har vi muligheten til å finne ut hva vi kan justere og gjøre annerledes neste gang. Og for å bli bedre til noe, må vi tørre å «feile» noen ganger. Når vi våger å trosse de skumle følelsene, kan det vokse frem en enorm mestringsfølelse etterpå. Da Emma startet i sin første jobb, kom den gamle usikkerheten hennes frem igjen. Har min mening noen betydning? Hva om jeg sier noe som høres helt teit ut? Alle andre her fremstår jo så smarte. Den første gangen hun sa noe høyt i et møte, kjente hun en nervøs klump i magen og hørte at stemmen skalv litt. Da sidemannen snudde seg mot henne og nikket, ble den nervøse klumpen i magen litt mindre. Det anerkjennende nikket fra kollegaen gjorde det mindre skummelt å si noe neste gang. Emma ville bli bedre på dette, hun utfordret seg selv og fortsatte å ta ordet i forsamlinger selv om nervøsiteten lå under overflaten. Siden nervøsiteten ikke helt vill slippe taket, bestemte hun seg for å ta et kurs i formidlingsevne. En av oppgavene på kurset var å holde et foredrag som skulle filmes. Denne erfaringen ble vendepunktet. Emma innså at de indre kampene hun følte, var usynlige for andre. Og det som føltes som en evighet av stillhet for henne, ble oppfattet som naturlige tenkepauser for tilhørerne. Denne episoden ble et nyttig verktøy for Emma i møte med nye utfordringer. Den stille jenta fra barnehagen, ble nå oppfattet som en utadvendt arbeidskollega som tok ordet i både små og store forsamlinger. Når noen beundret fryktløsheten og motet hennes, minnet Emma dem om at det ikke alltid var sånn. Mot, forklarte hun, handler ikke om å være fryktløs, men å utfordre frykten sin. Fremdeles kan Emma kjenne på usikkerhet noen ganger. For å snu tankegangen henter hun frem tidligere erfaringer som et verktøy. Et annet verktøy hun ofte bruker er humor og sang. Så når hun ser for langt frem, og blir overveldet og usikker på om hun klarer det, henter hun frem en sangstrofe fra Klovner i kamp sin sang: «Hvordan gå på beina til Nepal? -et skritt av gangen» Emma har forstått at mot ikke er noe man er født med, men noe som utvikler seg steg for steg gjennom livet. Hvis du tør å gå utenfor komfortsonen din.
